Sommeren før dagen i mars – Marit Reiersgård

Forfatter: Marit Reiersgård –
Tidligere utgivelser: Stolpesnø, Jenta uten hjerte, Paradisbakken, Det de døde vet
Tittel: Sommeren før dagen i mars
Sjanger: Roman, moderne relasjonsdrama (forfatterens egne ord) –
Forlag: Cappelen Damm
Leser: Asle Lien
Språklig kvalitet: Intensitetsdrivende, ispedd korte leksjoner med kvantefysikk og universets magiske kraft – sterke dialoger
Styrke: Intens nerve, til tider finurlige metaforer, ribbet for klisjeer (heldigvis) – hudløs beskrivelse av midtlivskrise

12. mars 2023, datoen de aller fleste nordmenn vil huske, av én eneste årsak – Sara, hovedkarakteren, vil minnes denne datoen av flere grunner

På den ene siden stopper Norge opp, landet stenges ned, det rapporteres om dødsfall; dette handler ikke om det epidemiske Norge, det handler om det som skal bli den verste pandemien i vår levetid. Mens, på den andre siden, opplever Sara kanskje noe av det flotteste et menneske kan ta del i, forelskelse i all sin intensitet. Det er bare ett problem, hun er et sted hun definitivt ikke burde ha vært, aller minst på akkurat denne dagen. Dermed føres vi inn i et drama, en krise, løgn avler løgn, usannhetene forstørres og forsterkes, hvor hverken vi som lesere eller Sara som forfatterens hovedkarakter, tar oss ut av dramaet før siste setning er skrevet – eller?

Dette danner grunnlaget for Marit Reiersgårds aller første roman, hvis krimbøker faller utenfor romankategorien – skrevet med så høy grad av intensitet, at noen ganger kjenner du (i hvert fall gjorde jeg det) det hadde gjort seg med litt ekstra tilførsel av oksygen! Forelskelse, for alle som har opplevd det, og jeg vil vel tro det er de aller fleste, med mindre du er født i narsissismens stjernebilde, er intenst nok i seg selv, og når forfatteren bruker sin velspissede pennesplitt og høyner graden av intensitet ytterligere ti til tolv hakk, da får du akkurat det dramaet du ønsker deg.

I forelskelsens rus, glemmer Sara hvilken skjebnesvanger risiko hun tar

Andreas er Saras hengivne og vice versa, sammen opplever de et døgn i felleskap, hvor forelskelsen kan dyrkes som planter i et drivhus. Andreas, som altså er identisk med Saras ungdomsforelskelse, dukker tilfeldig opp i nærheten av der Sara og familien, ektemannen Jørgen og barna Amanda og Jon, og selvsagt har kjernefamilien også hund, Junior, leier sommerhus i Sverige, og det er enda ni – ti måneder til pandemien setter inn med full styrke, på denne skjebnesvangre dagen i mars. Om flammene på ungdomsforelskelsens bål hadde sluknet, måtte det nødvendigvis være små gnister igjen, for forelskelsen tok full fyr med en hastighet som selv lyset ville ha problemer med å matche.

Et nedstengt Norge — 17. mai 2020

Med stigende seksualdrift ombord i et synkende skip

Valgene Sara står overfor, er kanskje en mild form for Catch 22 – hun kan velge sin oppblussende og oppblomstrende ungdomsforelskelse – og dermed kjenne på den stigende seksualdriften, som til tider har vært totalt fraværende. Andreas, kunstnersjel, akkurat som Sara, står med åpne armer og er klar for et (nytt) liv, hengitt til dopamin, adrenalinkick og ellers hva en en slik tilstand fører med seg. Sara, hun kan velge det trygge, nærmere et A4-liv, med ektemannen, de to barna og hunden, og la sin egen seksualdrift leve i form av et slags kunstig åndedrett. Eller hun kan velge sin «soulmate» og kjenne på det å bli ruset på kroppens (les: hjernens) naturlige stoffer. På siden av dette, driver Sara egen fabrikk, det vil si en sprakende løgnfabrikk (forfatterens egne ord), der det produseres løgn på løgn – hvor selvbedrag også er på listen av ferske produkter – vil hun (kanskje), på sikt, bli med samlivsskipet ned, eller i beste fall bli sittende strandet på en «øde øy» – uten noe som helst å gå tilbake til. Hun har to valg, og uansett hva hun velger, kan hun ende opp i ingenting!

Marit Reiersgård har allerede bevist at hun kan faget krim, hun kan definitivt også faget romanskriving

Forfatteren har allerede, gjennom flere krimbøker, med særdeles gode anmeldelser, vist at dette er et fag hun behersker. Jeg tror heller ikke herværende forfatter står særlig tilbake når romanpennen skal aktiveres. Det viser hun med sin inderlige kraft, sine besnærende dialoger, sin kreativitet i plott, og, tillegg, et «fag» jeg som anmelder ikke skal bevege meg ut på å karakterisere, er det åpenbart at hun beskriver midtlivskrise, med god kløkt, tuftet enten på egen erfaring, eller kanskje én og annen venninne; jeg vet ikke, gjennom sin henfallenhet og sterkt dedikerte penn, skaper hun liv de fleste av sine karakterer. Selv hunden, Junior, materialiserer seg frem i et klart og distinkt bilde!

Romandebuten kvalifiserer definitivt til en femmer – Et særdeles godt «løgnprodukt» (les: fiksjon) fra forfatteren. Med kjærligheten hun viser til sine karakterer – for å stjele litt fra anmeldelsen i Randaberg24, blir dette et meget solid håndverk. Nå er jeg faktisk klar for en av forfatterens krimbøker, hvilken? Tja, si det. Kanskje jeg skal starte med Stolpesnø